Det handler om å overleve

Høner må vi ha. De gir kjøtt, egg og gjødsel. 

Vi er en båtlast unna sultkatastrofe hele tiden. En båt med soyabønner redder oss kontinuerlig. Den soyaen brukes til fòr, til kuer som gir melk , som gir ost, som gir sjokolade og så videre. Vi klarer oss ikke uten den båten. Dette er mer utrygt enn vi liker å tenke på.

Jeg tenker på de som har bodd her før meg. De klarte seg uten den soyabåten. Pappa var en av ni søsken som vokste opp på Spjær på Hvaler. Bestemor dyrket mat, sydde for andre og klarte å holde liv i en søskenflokk på ni. Bestefar var fisker, og det hadde selvfølgelig høner. 

Jeg spurte pappa mange ganger. Kan ikke du fortelle om barndommen din pappa? Nå må du huske på at vi hadde ingen ting, svarte han og så kom det ikke mer. Jeg var så nysgjerrig. Men pappa hvordan klarte bestemor og bestefar å skaffe nok mat til alle ni ungene? Ja, det kan du lure på svarte han, og så ble det stille. Jeg spurte søstera til pappa. Hun fortalte at de fikk låne litt jord og rodde for å sette poteter, for å hyppe de, luke og ta de opp.

Pappa læret meg å dyrke mat. Vi hadde flere senger med brekkbønner og sukkererter. Hvordan jeg bearbeider jorden, hvor tett og dypt jeg sår osv det sitter i hendene. Han sa ikke så mye, pappa. Vi jobbet med jorden sammen og jeg lærte. Men noe sa han da han kom på besøk i hagen vår. Du må gjødsle, sa pappa. Det går ikke uten gjødsel. Han så de tynne spinkle purrene som ikke kunne mette noen. Eplene våre var ikke så gode som eplene hjemme, klagde jeg over. Så klart, svarte pappa. Epletrær må stå på sydsiden av huset. Våre står på nordsiden. De får mye sol, men ikke nok. Epler må ha mye sol, ellers blir de sure. Det hadde jeg ikke tenkt på selv.

I kjelleren hjemme hos pappa og mamma var det kasse på kasse av epler og poteter. Fryseren var full av fisk, bønner, sukkererter og plommer. I hyllene stod glass på glass med kirsebærsyltetøy. Det var en selvfølge. Som barn tenkte jeg ikke over det.

For meg handler det i dag om trygghet. Hvis det skulle komme en katastrofe av noe slag så vil jeg ha  kunnskap om hvordan jeg kan dyrke, oppbevare og sanke mat. Det å kunne klare seg uten industrimaten er ikke et mål i seg selv. Målet er å kunne klare meg uten industrimaten hvis jeg må.

Jeg bor på Kråkerøy. Soyabønnebåten ser jeg jevnlig. Den er kolossal. Den fyller hele havnen. Husene omkring blir bitte små i forhold til soyabåten. Hvor lenge hadde vi klart oss uten soyabåten? Det norske kraftforet er 60 % import. I realiteten er vi 40 % selvforsynt. Det er skummelt.

Kråkerøy, 11. November 2016

Mariann Bekkevold Hovda

Med Ingridbåten over havet til Skagen Barndomsminne

Kapittel 1

Med Ingridbåten til Skagen

Jeg ligger i lasterommet på fiskeskøyta til pappa. Vi ligger på stikktepper. Vi har ikke hver vår madrass. Vi ligger inni hver vår sovepose. Det er natt. Syv barn ligger tett sammen. Vi skal sove. Vi skal over et hav. Motoren durer jevnt og trygt. Gjennom skjærgården rolig sjø. Kjenner at det begynner å bølge. Først litt og litt mer og mer og større og større bevegelser. Føler meg som en glad og rolig baby som vugges i søvn. En pappa som kjører båten og tar oss og trygt og godt over havet til et annet land. Alt er fint. Det ultimate velvære. Hører de voksne småprate oppå dørken.

Sånn i syvtiden begynner folk å stå opp. Jeg klatrer opp stigen jeg også.  Vi står i baugen og speider etter land. Pappa og onkel Rolf har satt kursen og styrt etter kompasset i ti timer. Vi skulle ha sett Danmark nå. Må huske på at det landet er så lavt at vi må veldig nærme for å få øye på det. Det skal ikke mye feil navigering til før vi er ute av kurs. Er vi for langt øst eller vest? Vind, havstrømmer og litt upresis styring kan lede oss langt vekk fra Danmark. Der er Danmark roper Kjell. Han er sønn til onkel Rolf og mitt søskenbarn. Kjell er to år eldre enn meg. Danmark blir tydeligere og tydeligere. Vi finner moloen og går inn. Her er hundrevis at lysblå fiskeskøyter, litt matte i malingen. De er pene. Det er ingen ledig plass noe sted. Skøytene ligger to og tre og til og med fire utenfor hverandre. Vi må legge oss utenpå to andre skøyter. Hver gang vi går i land må vi over dørken til to andre. Det er bare sånn det er. Ingen klager på det. På natta skal de to indre skøytene ut og vi kommer innerst til kai. Det er fint å bo i ei norsk fiskerskøyte i Skagen havn. Det går mye hyggelige folk på bryggen. De stopper og smiler og prater og skryter av skøyta vår. De syns den er så veldig pen. Skøyta vår er ikke lysblå. Den er blankttreverk og lakkert med linolje. Styrhus og detaljene er hvitt og rødt. Foran på styrhuset henger treskjæring som forestiller tang, tare og krabber. Navnet Ingrid er vakkert skåret ut i tre satt inni dekorasjonen. Folk syns det er så veldig fint og de tar bilder og snakker hyggelig med oss. Jeg føler at de beundrer båten vår.

Vi er fem voksne og syv barn. Pappa og mamma og onkel Rolf og tante Bjørg eier båten sammen. Søstera til pappa og onkel Rolf med oss. Tante Ingrid er ble enke da hun var 24 år og hun ble alene med lille Grethe som da var to år. Tante Ingrid og Grethe kusine er ofte med oss på tur.

Båten hadde ikke do og ikke dusj. Doen var et bøtte som stod på siden bak styrhuset. Litt i en krok bak vinsjen satt vi på bøtta. Hvis vi hørte at noen nærmet seg passet vi på å lage en lyd sånn at den andre forstod at det var opptatt. Etterpå tømte vi bøtta i sjøen. Det kunne være vanskelig å få den til å ville fylle seg med vann. Men hvis du vippet den litt sånn fort og hardt så ble det vann i den og du fikk skylla den. Jeg har ikke noe minne om at den noen gang luktet vondt. Bøtta var alltid ren. En gang jeg skulle tømme den glemte jeg meg bort og prøvde å kaste innholdet mot vinden. Den feilen gjør du bare en gang.

Kusine Grethe følger godt på det pappa John driver med.

Merkelapper med ny design

For å huske hva jeg sår må jeg bruke merkelapper. De koster litt for mye. Jeg setter jeg på en bit bjørkebark. Bjørkebark er den mest holdbare merkelappen jeg har hatt. Skogen er full av bjørkebark. Treverket i bjørka råtner fort, men barken råtner sakte. Så ofte ser jeg at bjørka er blitt til jord, mens barken ligger igjen. Fint for meg for jeg trenger mange lapper.

Sort spritusj holder ihvertfall i et år. Det har jeg prøvd. Det holdt fint. 

Tomater bør man så 10. mars

Nå er tomatfrøene mine i jorden. Det er perfekt tidspunkt akkurat nå. Det er fristende å så tidligere, men da er det fare for at de blir veldig tynne og lange og svake.

I år bruker jeg økologiske frø. Da har jeg større sjanse for å unngå sykdommer. Hyllen med frø og hyllen med giftige sprøytemidler står side om side. Kan det være slik at de er tilpasset hverandre? At det selges frø som trenger sprøytemildler? Jeg vet ikke. Min erfaring er ikke stor, men jeg syns jeg fikk færre problemer etter at jeg gikk over til økologiske frø. 

Inni et forlatt barneværelse får mine planter optimale forhold. 16 grader og ekstra lys. En automatisk timer slår av lysrørene om natten. Det er to lysrør på 55 watt hver.

Dette bildet er gammelt. I fjor fikk vi 300 tomater. Når kulden kommer så er noen fremdeles grønne. Det er bra. De henger vi over vinduene våre. De råtner ikke. De pynter opp mens de modner. 

Agurkplanten min ble nesten drept

Spinnmidden kom her om dagen.  Den kan drepe hele planten. Det må ikke skje. Jeg er redd. 

Først blir bladene litt gule, så blir de brune så blir alt inntullet i hvitt spindelvev, og så er det slutt. Bu hu gråte.

Angrepet er foreløpig stoppet med daglig spraying med grønnsåpevann og marianns middjakt. Ser jeg en midd så knuser jeg den med mine fingre:  grrrrrr.

Men hvorfor fikk vi midd? Jo, potta var for liten og vanntilgangen ble dermed altfor ujevn. :-(
En dag med lite vann kan være nok til å svekke planten så ille at spinnmidden får overtaket. Det er en kamp. En agurkplante må ha minst 10 liters potte. Nå har den fått større potte og ny jord. Vi har kjøpt testvinnerjord på Felleskjøpet.

I dag 2. Juli er agurkplanten høyere enn meg og ni vakre agurker kan snart bli til munngodt i familien Hovda. Tror det skal gå bra.

Agurkproduksjon i vinuskarmen

Et frø i jorden og vi har fått en pen stueplante og litt mat i samme slengen. Det er første gangen vi gjør dette, men ikke den siste. Tror at dette kommer til å bli en tradisjon hos oss. Den drikker mye vann. Nå har vi satt den i en stor potteskjuler med en stor oasis i bunnen. Der har den to liter vann som agurkplanten vår  kan drikke de dagene vi glemmer den. Vi vet at det blir en og annen dag hvor hus og hage får null oppmerksomhet. Det må den tåle. Her om dagen ble den litt gul i kantene. Så fikk den litt stueblomstgjødsel, og så ble den helt grønn igjen. Den vokser fort og det dukker opp nye agurker hele tiden. Jeg har vært bie selv med hjelp av en elektrisk tannbørste, men jeg vet ikke om det var helt nødvendig. 

"og kanskje kan vi leve litt av det vi dyrker selv" sitat Magnus Grønneberg i CC Cowboys

http://www.youtube.com/watch?v=H5_r4QLBGeg

(link til sangen)

Vintergresskar er holdbare til februar. De deles i båter, pensles med olje og krydres før de stekes i langpanne i 15 min. En sikker vinner når vi får besøk. Sjelden og velsmakende,sier våre venner.  

 Jeg er helt opphengt i å dyrke min egen mat. Jeg blir lykkelig av lukten av solmodne tomater. Å ta opp poteter er morsommere enn å spille lotto. Hvor mange, hvor store og hvor friske poteter får jeg i år? Dette er spennende.

Purren tåler litt kulde. Den skal bare få litt løv rundt føttene, så får den stå til vi har spist den opp.

Målet er egenproduksjon av grønnsaker til 200 middager i året. Jeg regner ikke i antall tomater osv. Jeg regner i antall middager hvor vi ikke trenger å kjøpe grønnsaker. Det ble ca 164 ganger i år.
 

tomater	20
salat	20
purre	20
vintersquash	14
squash	20
spagettigresskar	27
gresskar	4
sukkererter	4
neper	10
reddik	10
gule bønner	15
selvberget middag	164